Foto: Marit Chruickshank, Troms fylkeskommune
Fra middelalder til 1800-tallet vokste bosettinga på Borkenes fram rundt fire gårdstun. I dag ligger disse boplassene på fire gårdshauger langs riksvegen, fremdeles med våningshus, fjøs og uthus. Det går en merket kultursti gjennom det vakre jordbrukslandskapet, fra Skallan til Rå, med gravrøyser fra jernalderen, nyere tids gårdstun, beitemarker, sommerfjøs og forseggjorte steingjerder.
Praktisk info
Praktisk info
Åpningstider
Alltid åpen
Parkering
Ja
Toalett
Nei
Informasjon for besøkende
Stien starter ved parkering på Skallan. Herfra er det ca 3 km til utkikksplassen ved Rå. Kulturminnene er formidlet med informasjonsskilt.
Stien er en utmarksti som ikke er tilgjengelig for rullestol eller rullator.
Det er særlig de siste hundreårenes virksomhet som preger kulturlandskapet, med unntak av noen gløtt inn i en gåtefull fortid. Gjennom dette landskapet går kulturstien.
Du går stort sett på tvers av bruksgrensene, mellom innmark og utmark, mellom fjord og fjell. Her ser du sporene som folk og dyr har satt etter seg, fra jernalderens graver til dagens sauetråkk.
Tilgjengelighet
Tilgjengelighet
Stien er en utmarksti som ikke er tilgjengelig for rullestol eller rullator.
De gamle gårdene Indre Gåra, Ytre Gåra, Strand og Rå ligger på rekke langs fjorden. Hovedgårdene ligger alle på gårdshauger og har historie tusen år tilbake i tid. På midten av 1800-tallet, under den såkalte utskiftingen, ble gårdene delt og dagens jordbrukslandskap dannet. Lange, smale teiger strekker seg fra fjæra til fjellfoten. De mange steingjerdene viser de gamle bruksgrensene. Her ligger utmarkslåtter, skog og torvmyrer.
Den eldste jordbruksaktiviteten i Troms er fra Kveøya, like over fjorden. Gjenstander fra yngre steinalder vitner om bosetting tilbake til ca 4500 f.Kr. Det er flere gravfelt og gravrøyser fra jernalder i området og i gårdshaugene er det tykke kulturlag med rester etter flere hundre års bosetting på samme sted.
Sommerfjøs
Folketallet økte på slutten av 1800-tallet og det ble mangel på jord. Utmarka måtte derfor i større grad benyttes til beite. Det ble en stor utbygging av sommerfjøs hvor dyrene ble tatt inn når de skulle melkes. Disse lå i overgangen mellom innmarka og utmarka. Den lettbeinte nordlandskua var som skapt for å ta seg frem i utmarka, men da det kom nye kuraser, som gav mer melk, ble disse kyrne foretrukket.
Det ble så en kraftig omlegging i landbruket med overgang til traktor og kraftfor. På 1960-70-tallet ble det slutt på sommerfjøsdrifta.
Det var kvinnene som stod for arbeidet i sommerfjøsene. Grytidlig om morgenen skulle kyrne melkes, de fleste hadde 3-4 kyr. Detter skulle gjødsel spas ut og melka bæres i gårds. Om kvelden ble kyrne henta til sommerfjøsene for å melkes på nytt. I dag ligger flere sommerfjøs langs kulturstien som et vakkert minne i «sommerfjøsgrenda».
Fortelling fra området
På 1950-tallet var det bare nordlandskyr på gårdan. De het Blomma, Fagerlin, Alperos, Litago og Snehvit. På strekning Gåra - Borkenes var nesten bare nordlandsfe på gårdene. Andre gårder hadde Målselvku. Det var lokal avl på buskapene med lokale avlslag og avlsokser. På slutten av 1960-tallet fikk Jermund og Tordis den første NRF-kua, og snart var denne kurasen så godt som enerådende på gårdene i Kvæfjord.
