Velkommen til Fotefar mot Nord

Fotefar mot nord er et formidlings- og tilretteleggingsprosjekt av kulturminner som ble gjennomført på 1990-tallet. Fotefar er en veiviser til 10 000 år med historie i Nord-Norge og Namdalen i Nord-Trøndelag. Hver av landsdelens 103 kommuner har tilrettelagt kulturminner eller kulturmiljøer, enten med kulturstier, skilt eller utstillinger. I tillegg har det blitt laget en informasjonsbrosjyre med historisk stoff om hvert av prosjektene. Høsten 2003 ble boken om Fotefar mot nord – en kulturhistorisk reise publisert. Denne praktboken tar utgangspunkt i disse brosjyrene. Fotefar mot nord springer ut fra det store kulturprogrammet for Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag 1988-94. Arbeidet ble koordinert av de fire fylkeskommunene, med deltagelse fra både kommuner, museer, lokalhistorikere og historielag, samt enkeltpersoner.

 

I Nordland fylke er det 45 tilrettelagte Fotefar-prosjekter, og spennvidden er stor når det kommer til tematikken. Her får man muligheten til å oppleve alle typer kulturminner, samt en historie som omfatter både hverdagsliv og større begivenheter. Fotefar mot nord gir deg anledning til å oppleve et bredt spekter av kulturhistoriske tema og objekter. Gjennom prosjektet kan du bli bedre kjent med: Fangstlokaliteter, steinalderens bosetningssteder, gravplasser, gamle ferdselsveier, byggeskikk, fiskevær, kirkesteder, fruktbarhetskult og helleristninger. Eller hva med samisk historie: Markesamisk gårdsbebyggelse, husmannsplass og samisk skogsarbeiderhistorie. Kystkultur er et tema i flere kommuner: Egg- og dunvær, fuglefangergrend og fiskevær. Andre verdenskrigs historie blir også presentert: Hærkystfort og vei- og jernbaneutbygging med krigsfanger som arbeidskraft.

 

Til sammen gir Fotefar et bredt bilde av landsdelens folk, natur og virksomhet siden mennesket først kom til Nordland.

 

I kulturminneforvaltningen skilles det mellom automatisk fredete og nyere tids kulturminner. Arkeologiske levninger fra tiden før reformasjonen i 1537, samiske kulturminner eldre enn 100 år, og bygninger eldre enn fra 1650, er automatisk fredete kulturminner. Kulturminner som er fra tiden etter reformasjonen kalles nyere tids kulturminner. Mesteparten av disse har ikke noe formelt vern, selv om de kan være såkalt verneverdige. Formelt vern behøver heller ikke nødvendigvis å være en forutsetning for bevaring av kulturminner. At kulturminnene identifiseres og erkjennes er imidlertid sentralt for at de blir ivaretatt, da dette bidrar til å vekke interesse, kunnskap og forståelse for alle kulturminners verdi. 

Publisert av Susanne Forsland. Sist endret 16.03.2017 09:37
Fant du det du lette etter?